Fra rundt bålet til scenen:

Muntlig fortellerkunst

Verdens eldste kunstart

Fortellingen er like gammel som språket, sies det. Derfor blir muntlig historiefortelling betraktet som verdens eldste kunstart og formidlingsmetode. Gjennom det muntlige språket ble fortellingene overført fra generasjon til generasjon, sted til sted, tok nye former og farget etter nye kulturer. Mye av den muntlige fortellertradisjonen ble overført via tradisjonsbærere, som for eksempel besteforeldre, høvdingen, presten osv, men det fantes også de som hadde historiefortelling som profesjon.

Etterhvert som flere og flere lærte seg å skrive og lese, fikk skriftspråket større plass. Da ble fortellingene skrevet- og ”frosset” ned. Som et resultat fikk de en fastere form og var ikke lenger like fleksible og tilpasningsdyktige. Dette gjorde også at muntlig fortelling som utøvende kunst og profesjon begynte å forsvinne.

Muntlig fortellerkunst i dag

I dag er muntlig fortellerkunst oppført som en del av UNESCOS liste over verdens immaterielle kulturarv. Muntlig fortelling som utøvende kunst og profesjon har hatt en oppvåkning i nyere tid, særlig i USA og Storbritannia. Også i Norge er det flere som jobber som fortellere, blant annet medlemmene i Fortellerhuset; Norges eldste profesjonelle fortellergruppe. Mye av arbeidet med fortellerkunsten i dag handler om å “tine” fortellingene som har vært frosset ned av skriftspråket, gjøre dem fleksible igjen, integrere dem i den tiden vi lever i og gi dem vårt personlige preg.

Eksempler på moderne fortellerkunst

Tradisjonsfortellinger:

Personlige fortellinger: